7. Mars 2016

Dagens lesevers: Markus 14:1–21

Mannen som lånte bort et hus

I dag har jeg valgt å bruke noe fra boka ”de som så ham” 40 påskebetraktninger av Jostein Ørum.

Mitt håp er at mens du lese dette at du tenke over det som er skrevet og prøve å sette deg selv i skoene til mannen som lånt bort et hus. Og hvordan dette kan applikeres til deg:

 

Noe i meg misunte de tolv.

I blant har jeg ønsket at jeg var en av dem. Et eller annet ved dem får meg til å lengte vekk fra hverdagene mine her i Jerusalem.

De var fiskere. I alle fall mange av dem. Ryktene sier at Jesus overrasket dem en dag ved stranden mens de stelte garnene sine.

Der skal han ha kommet bort til dem og bedt dem slå følge med ham. Og de gikk. De bare la fra seg garnene og slo følge med en mann de ikke kjente.

Kom, sa han. Så kom de.

Etter dette har historiene gått foran dem.  Om hvordan de tolv har vandret gjennom landet sammen med mesteren. Om det fantastiske Jesus har sagt og gjort.  Om under og fortellinger. Om at de tolv er der hele tiden.

Selv noe av det utrolige Jesus gjør, kan de gjøre.

Men det som mest fått meg til å ville være som dem, er friheten, motet. At de bare gikk da han kalte dem. At ingen bånd bandt dem fast. Det kunne ikke vært meg.

De bodde ikke i en by, slik som meg. Men eide de hus, slik som jeg gjør?

Hadde de familier? Hva reiste de fra?

Jeg tenker noen ganger på alt de må ha opplevd disse årene. På det de har sett, på det de har gjort. Her om dagen hørte jeg til og med noen si at Jesus skal bygge sitt rike på disse tolv. Hvilket reike kan det være?

Men så plutselig: Kan Jesus låne huset ditt i kveld? De spurte meg.

Han vil komme. Til meg, til mitt.

Det jeg har strevd med, alt som har holdt meg fast, det spør han etter.

 

Han vil bruke det.

© Verbum forlag 2015